Det finnes en egen slags sliten som kommer av å vente. Ikke sorgen over noe som er slutt, og ikke gleden over noe nytt, men det uavklarte som ligger og drar i deg mens dagene går.
Mange forteller det samme: de vet ikke om de skal bli eller gå, si det eller la det ligge. Og i mellomtiden blir hverdagen litt mindre. Det er lov å kjenne på at det tar krefter.
Et sted å begynne er å skille mellom det du faktisk vet og det du frykter. Skriv gjerne ned to lister. Ofte er den første kortere enn du tror – og det i seg selv kan gi litt ro.
Du trenger ikke bestemme deg i dag. Men du kan spørre deg selv hva du kjenner i kroppen når du ser for deg hvert av alternativene. Kroppen har ofte visst en stund.